Sæbø i nyhetene

Det er med Helge Solum Larsen som med Trond Birkedal: Begge var på spranget til det helt store som politikere, men egne handlinger førte til at karrierene gikk i stykker. Norsk politikk har fremdeles rom for kvinner og menn som gjør feil – som avdøde Jon Lilletun. KrF-politikeren ble dømt, og kom tilbake som statsråd og kanskje Stortingets best likte politiker.

Verken Birkedal eller Solum Larsen er dømt for noe, men steget tilbake til det politiske liv etter å ha vært siktet eller tiltalt i overgrepssaker er mye lengre enn det var for Lilletun. Han ble «bare» dømt for moms- og skatteunndragelse, de to andre har – selv om det viser seg at de ikke dømmes – misbrukt tilliten grovt. I partiene dyrkes enere som Solum Larsen og Birkedal – det er en del av politikken – samtidig som arenaene er mangfoldige. Politikere reiser mye, bor ofte på hotell, og sees opp til som stjerner av gutter og jenter i tenårene. En del av tilliten de politiske stjernene tillegges ligger her. Tillit betyr at foreldre tør å la sønner og døtre bli ungdomspolitikere, at politiske organisasjoner er trygge og at de voksne kjenner grensen mellom seg selv, ungdommer og barn i alle henseender.

Tillitsbrudd med seksuelt tilsnitt har på ett år ødelagt to av de største politiske karrierene i Stavanger siden Sevland og Arholm jobbet seg opp i Høyre. I skrivende øyeblikk får Birkedal sine handlinger vurdert i tingretten, mens Solum Larsen har den lange veien å gå. Jeg har kjent dem siden de var svært unge menn, hatt stor glede av å diskutere med dem og ved utallige anledninger sett både Venstre- og Frp-stjernen briljere i politiske forsamlinger. Det er så langt mellom de politiske enerne i lokalpolitikken at Solum Larsens og Birkedals parallelle karrierer i Stavanger og nasjonalt har vært ekstra spennende å følge med på. Det har stått stemplet «stortingspolitiker» på pannene deres en stund. Kanskje til og med «statsråder» fra et fylke som har hatt årevis med politisk talenttørke.

På Helge Solum Larsens panne har det også stått «partileder». Karrieren har stort sett vært stødig siden inntredenen i politikken i 1991, etter at Solum’en valgte å bruke sin enorme glød og idealisme i Venstre. Han begynte med et innbitt forsvar for Smedgata-kvartalet, og siden da var gullsmeden fra Våland den iherdigste bybevaringspolitikeren av dem alle. Intensiteten på talerstolen og kjærligheten til sin egen by var kombinert med et par ekstraordinære strategiske gener. Helge Solum Larsen la aldri skjul på at han sto langt fra Lars Sponheim – selv om de så ut som brødre etter at Solum’en klippet hestehalen og kjøpte dress. Fra Oslo og Ulvik drev Sponheim Venstre som sin private landhandel, men i Stavanger var det en klar strategi om å holde på med sitt. Så tydelige var Stavanger Venstre overfor partieieren at jeg som eneste journalist satt måpende på et medlemsmøte der Lars Sponheims vrangskap var eneste tema. I andre partier finnes det eksklusjonsparagrafer mot slike møter.

Sammen med Per A. Thorbjørnsen har Solum’en bygget en egen plattform i den borgerlige koalisjonen, uavhengig av regimene i Venstres Hus. Solum har vært radikal og sloss mot Høyre og Ap i byutvikling, Thorbjørnsen har dyrket de sosialliberale verdiene innen helse, omsorg og skole – og når det har kommet til høst og budsjettid har Venstre vært Høyres beste venn. Stavanger har vært Venstre-schizofreniens utstillingsvindu – beviset på at partiets innebygde motsetninger kan leves ut i politisk praksis.
Helge Solum Larsens promilledom var omtalt da han ble valgt til nestleder i Venstre, og selv om karrieren kanskje ble forsinket noen år, var forbrytelsen «lilletunsk». Det var dumskap som er tilgivelig i flere partier, akkurat som hasjrøyking, og så tilgivelig at det var en åpning nær toppen etter at Sponheim forsvant. Nummer to-rollen bak Trine Skei Grande var mulig fordi Solum Larsen satt på en stor ballast som ungdoms- og lokalpolitiker, men ikke minst fordi manøvreringen hans i forhold til Sponheim og gjenreisningen av partiet var riktig.

Solum’en sto sterkt lokalt som leder i det blytunge kommunalstyret for byutvikling, han har ledet fylkespartiet og siden i høst har han hatt sentrale roller i fylkespolitikken. Den som kan noe om politisk karrierebygging ser at Stortinget er neste trinn. Solum’en hadde bekledd alle mulige lokale og regionale posisjoner i tillegg til nestledervervet i Venstre. Med Gunnar Kvassheim tilbake i Dalane Tidende var han også uten rivaler.